Stikkontakt

 

Healing er vanskelig å forstå for mange, og enda vanskeligere å forklare. Jeg forstår det ikke alltid selv, men jeg har jo opplevd det, fra begge sider av healingbenken, og det gjør det lettere å akseptere. Noen ganger sier folk til meg «Nei, jeg tror ikke på healing!» eller «H*n gikk jo til healer i månedsvis, men ble ikke frisk!». Slik jeg opplever healing blir begge utsagnene både sanne og usanne på en gang. Det er som når noen sier «Jeg tror ikke på kjærligheten!». Det må de selvfølgelig få mene, men jeg tillater meg å tenke at nettopp denne personen hadde kanskje trengt litt kjærlighet. Men så vet jeg også, at den det gjelder må være klar for å ta imot, alt annet blir feil. Jeg tar det ikke personlig, og ser det heller ikke som min oppgave å overbevise noen, for dette er noe dypt personlig i oss, og tiden er kanskje ikke inne for vedkommende, det må jeg bare godta.

Healing er for meg en type frekvens eller energi, som vi alle har naturlig i oss, i større eller mindre grad,  og som vi bruker bevisst eller ubevisst. Når et sår gror er det den mest basale selvhealingen kroppen vår gjør. Mat og drikke kan være healing, men kan også være det motsatte. Naturen er en kjempegod healer, som de fleste friluftselskende nordmenn vet. Kjærlig omsorg fra et medmenneske har definitivt et element av healing i seg, og de fleste av oss har kjent på kroppen hvor godt det kan gjøre. Søvnen, som er så livsviktig for oss, kan også gi rom for mye god healing, og meditasjon tar det et skritt lenger.

En time hos en healer tar det enda et steg videre og forutsetter to ting: at den som heales åpner sin energetiske port i tillit, eller sagt på en enklere måte: tar imot, og at den som healer jobber fra et sted i seg selv og utenfor seg selv, som gjør «godt». «Godt» i denne sammenhengen betyr ikke nødvendigvis behagelig, men at energien er riktig for den som heales, lys og kjærlighetsfull. Det er ikke alle praktiserende healere som har et bevisst forhold til dette, og føles det ikke riktig for deg, nei da er det kanskje ikke riktig. I verste fall kan healingen oppleves som et overgrep, og slik skal det absolutt ikke være. Det gjelder selv om healingen «virker», så det har ikke noe med saken å gjøre.

Selv forsøker jeg alltid å være nøye med å koble meg på den lyse, kjærlighetsfulle healingenergien, og bruker ofte litt ekstra tid på det. Jeg er også nøye med å forklare at det ikke er opp til meg om noen blir «friske». Noen blir det, andre ikke. Noen føler seg bedre en stund, andre merker liten forskjell. Jeg kan bidra til at prosesser settes igang hos den jeg healer, men jeg kontrollerer ikke resultatet. Jeg ønsker det beste for alle, og i de fleste tilfeller innbefatter det nettopp å bli frisk(ere), men det er ikke opp til meg om det faktisk skjer. Jeg formidler en type energi, og kick-starter om du vil, den som heales sitt eget healingapparat.

Her er en sammenligning, som ikke må tas helt bokstavlig, men som kanskje gjør det litt lettere å forstår:

Hvis du som vil heales er en laptop så er jeg som healer stikkontakten. En healer kan restarte laptopen din og gi tilgang til strøm, slik at programmene dine fungerer. Han eller hun kan også lade batteriet ditt, innenfor den kapasiteten batteriet ditt har. Men en healer kan ikke reparere mekaniske feil eller korrupte koder i programvaren. Det trenger du en mekaniker eller programmerer til. Bare husk at de også er avhengig av strøm for at det skal funke. Enten fra seg selv, fra deg eller fra en annen stikkontakt.

Jeg håper du har gode kilder til healing rundt deg. Hvis du lurer på om du skal ta kontakt med en healer så gjør det, bare følg magefølelsen din. ♥

Fordi jeg selv har problemer med batteriet mitt om dagen, tar jeg ikke mot nye klienter, men det finnes andre gode stikkontakter, og jeg formidler gjerne kontakt dersom du kjenner at tiden er inne for deg, akkurat i dag.

 

 

 

”Uff, nå er det jul igjen!”

 

Det har allerede begynt. Julemarsipanen har vært i butikken lenge nå, og ukeblader og aviser fylles av juleditt og juledatt. Jeg synes det er for tidlig, og jeg må minne meg selv på at jeg ikke behøver å tenke på jula ennå, hvis jeg ikke vil. I mange år mistet jeg helt julestemningen, det ble rett og slett for mye julestyr. Jeg syntes det var stress fra ende til annen, og jeg gikk fra å være en juleentusiast til å bli en julehater.

Det dro seg til allerede tidlig i desember, med ekstra stress på jobb. Alle skal gjøre unna fire ukers jobb på to og en halv uke, samtidig som de løper rundt og stresshandler julegaver i lunsjpausen. Så kommer julebordene med tilhørende bekymringer: Hva skal jeg ha på meg? Kjolen fra i fjor er selvsagt for trang – et synlig bevis på min udugelige livsstil gjennom hele året. Må finne et passende antrekk som verken er for utfordrende eller for kjedelig. Det blir dyrt. Som vanlig. Spesielt når man tenker på at kjolen kanskje bare blir brukt denne ene gangen.

Minnet om fjorårets julebord da min nærmeste overordnede hang over meg med plumpt fyllerør og gjorde meg flau på hans vegne helt fram til sommerfesten, gir meg angst for å få feil person som bordkavaler i år igjen. Tanken på at jeg nok en gang sikkert kommer til å drikke litt for mye, bare for å holde ut å være tilstede med de andre som har drukket for mye. Påfølgende tømmermenn og ubehag. Det er ikke fristende, men å la være å gå er heller ikke et alternativ. Frykten for å gå glipp av de sosiale nettverkene som veves på slike tilstelninger, kveler alle tanker på å bli hjemme. Nei jeg får vel gå. Men huff.

På hjemmefronten er ikke stresset mindre. Etter som vi nærmer oss julaften med raske skritt, blir julegavene dyrere og dyrere. Ideen om å finne den rette tingen til hver enkelt fordufter parallelt med manglende tid, kreativitet og energi. Dessuten har jo alle alt, og det blir vanskeligere for hvert år å finne noe som ikke er ubrukelig, unyttig og dessuten bidrar til vårt stigende, klimaødeleggende overforbruk.

Og så maten da. Jeg handler alltid mat til en bataljon, selv om vi er en relativt liten familie. Dette hysteriske fokuset på mat, som bare trigger alle mine ulmende spiseforstyrrelsestendenser. Den groteske fråtsingen. Ja men vi MÅ jo ha syltaflesk, ja men vi MÅ jo ha smultringer, ja men vi MÅ jo ha gravlaks. Og marsipan. Og fiken. Og paranøtter. Som ingen spiser. For hvor er egentlig julenøtteknekkeren som vi brukte i fjor? Eller var det i forfjor jeg så den sist?

Og det skal vaskes. Og det skal pyntes. Kredittkortet er allerede rødglødende av julebordkjole, ribbekjøp og julegaveoverskridelser, men likevel kjøper jeg nisser og kuler og duker og servietter i lange baner. Furunålsduft og telys. Masse telys. Det er jo jul! Jeg er som ei vridd skurefille lenge før lille julaften. Og enda har jeg ikke pynta treet…

Hele desember forløp seg som en eneste stor julerød tvangstrøye, og jeg syntes det ble verre og verre for hvert år. Dessuten skammet jeg meg over at jeg ikke lenger gledet meg til jul. At jeg ikke hadde lyst til å ta vare på tradisjonene og kosen og alt som var ”julete”. Tenk å ikke glede seg over alle de snille mennesker som gir gaver til hverandre og ønsker god jul og godt nyttår og den fine mulighetene for å være sammen med familien.

Det nådde et punkt hvor jeg ble fysisk syk av julestress og annet stress, og det ballet på seg til jeg faktisk ble alvorlig syk. En ting var at jeg hadde jula langt opp i halsen, men nå ble selv pliktløpet umulig. Jeg var for syk. Det ble ikke bakt en eneste smultring og ikke en eneste juleserviett ble kjøpt inn. Og tenk du, så ble det jul likevel! Det begynte å sive inn at alt det julestress og jule-aversjon jeg hadde samlet oppgjennom åra, var blitt en ryggsekk som jeg frivillig drakset rundt på, og den ble tyngre og tyngre. Den viktigste bidragsyteren til nye lass av julemas, var meg selv. Nå som jeg var syk ble det tydelig at det ikke var de rundt meg som forventet serinakaker og juleduk. Det var jeg. De ville bare ha meg, selv i syk og elendig tilstand, og helt uten julestemning.

Det ble et vendepunkt, men store forandringer skjer ofte gradvis. Jeg har fortsatt en vei å gå før jeg bare kan kose meg med juleforberedelsene, men etter noen års trening har jeg kvittet meg med det mest intense stresset. Jeg dro til utlandet, det var deilig, men jeg ville jo innerst inne feire tradisjonell jul, så jeg måtte finne måter jeg kunne gjøre det på i letthet. Jeg gjorde noen åpenbare grep. Jeg droppet vinen på julebordet (noen timers pinlig edruelighet er tross alt bedre enn tre dagers tømmermenn). Vi diskuterte julegaveregler og –begrensninger i familien. Jeg vasket mindre grundig og pyntet mindre gjennomført. Jeg tenkte gjennom hvilket julenivå som passet for meg, hva jeg prioriterte høyest. Jeg aksepterte at jeg ikke kunne gjøre alt, og noe var godt nok. Jo jeg vil ha juletre, men vi trenger ikke julegardiner og flere nisser. Ikke trenger vi syv sorter heller, og kjøpte smultringer er også gode, selv om de ikke er like gode som mamma sine. Jeg må fortsatt passe på at ikke jula tar overhånd, men ryggsekken blir lettere for hvert år.

Et viktig element i prosessen var at jeg måtte tenke gjennom og finne ut hva julen faktisk betyr for meg. Hva fylte meg med glede og julestemning da jeg var barn? Hva er det jeg egentlig husker? Jo, det var blant annet roen og stillheten i romjulsdagene. Det var de voksne som hadde tid til å spille Monopol og Vri åtter. Det var julesangene og musikken og pappa som sang ’O helganatt’ i kirka. Det var puslespill med 1000 biter i seine nattetimer og mormors hjemmelagde marsipan med valnøttpynt. Joda, jeg fikk noen fine gaver, men selv på 60-tallet, da folk faktisk ga hverandre ting de hadde bruk for og ønsket seg, selv den gangen var ikke gavene det viktigste.

Jeg øver meg hvert år på å skille det viktige fra det uviktige. Det krever litt, men det lønner seg. Jeg øver meg også på å aldri ha dårlig samvittighet, verken for det jeg ikke gjør, eller det jeg gjør. Okey, så kjøpte jeg en helt unødvendig liten pyntenisse da. Men jeg gleder meg over den! Der den sitter i vinduskarmen og er forvirrende lik smånissene som pusler utenfor. Jeg velger bort gravlaksen som ingen spiser her i huset. Jeg graver heller fram julenøtteknekkeren og lar den ligge på fatet med kjøpesmultringer, uten så mye som en nøtt i sikte. Jeg kunne droppet den, men den er tradisjon. Jeg vasker ikke gølvet kanskje, men jeg tørker kjærlig støv av juleenglene laget av dorull, trekuler, keramikk og glass, og inviterer universets engler til å ta plass i dem. De stråler i all sin prakt. Jeg tenner noen telys, og tenker på pappa, besteforeldre og andre som var her en stund og dro videre. De brenner stille og varmt og er forbindelsen mellom jorden og himmelriket akkurat nå i dette øyeblikket. Jeg henger en gullgirlander over ikonet av Kristus, og er takknemlig for at han støtter meg i å finne julefreden i meg selv.

Vi velger hvilke juletradisjoner vi vil ta vare på. Jeg har mine, du har dine. Tenk hvilke tradisjoner du vil være med på gi videre, hvilken stemning du vil spre, hvilken energi du vil at førjulstida og jula skal inneholde. Dess mer vi kan gi slipp på de unødvendige tingene, enten det er tradisjoner, mat, dyre gaver eller høye forventninger til oss selv, jo bedre plass blir det til de tingene vi vel egentlig ønsker oss til jul alle sammen: fred og kjærlighet.

 

Jeg ønsker deg av hele mitt hjerte, en riktig god og fredfull førjulstid. Når den tid kommer.

Tretten enkle måter å heale seg selv på

Regnbue

Det er flott å gå til en healer. Men den viktigste jobben for å helbrede kropp og sinn gjør vi faktisk selv, hver eneste dag. Og jo mer vi gjør det som er bra for oss, jo bedre får vi det, uansett hvilket utgangspunkt vi har. Før du leser videre vil jeg minne om en ting; det handler ikke om å «følge reglene» eller oppskriften. Det handler om å kjenne etter hva som er riktig for deg og hvordan du kan ha det bedre som den du er – akkurat nå.

 

Nysgjerrighet

Nysgjerrigheten gjør oss oppmerksomme på verden utenfor oss selv, og lar oss glemme smerte, selvbevissthet og frykt, i hvert fall for en stund. I nysgjerrigheten ligger også leken, gleden og åpenheten, og gjennom den kan vi gi slipp på det som tynger oss og holder oss tilbake.

 

Sannhet

Å se virkeligheten i øynene kan være smertefullt, men er også veldig frigjørende. Enten det gjelder oss selv eller andre, gjør det godt å erkjenne hvordan ting virkelig er, uten forestillelse og unnvikelse. Enhver forandring starter et sted, og små øyeblikk av sannhet kan være det første steget på store forandringer i livet.

 

Stillhet

Når vi vakler i livet trenger vi å stoppe opp litt for å gjenvinne balansen. Ofte omgir vi oss med mye livsstøy for å unngå å ta tak i noe som gjør vondt. Det kan være i form av lyd og inntrykk, men også overdrevet aktivitetsnivå, følelser eller til og med engasjement. Å finne tilbake til stillheten, enten i naturen, i kunsten, i meditasjonen eller på hvilken som helst måte som fungerer for deg, gjør det lettere å lytte innover i oss selv og minne oss selv på hvem vi er og hva vi egentlig trenger.

 

Skjønnhet

Vi kan bli helt slått i bakken av en flott solnedgang, en nydelig rose, en fantastisk utsikt eller storheten i et kunstverk. Det gir oss en følelse av takknemlighet og kjærlighet til livet som berører oss dypt, mer enn ord kan forklare. Det å tillate seg selv å nyte disse øyeblikkene, å virkelig ta det inn og være i det, gjør veldig godt for både kropp og sjel.

 

Tårer

Å gråte er et fantastisk verktøy vi har for å rense oss selv fra alt som er vondt og vanskelig. Tårene løser kanskje ikke problemet, men hjelper oss å komme gjennom sorg, smerte og savn, og når tårene har vasket bort det vi ikke lenger trengte å bære på, er det litt lettere å gå videre, og ofte ser vi verden og oss selv litt klarere.

 

Latter

Å kunne le, ikke minst av seg selv, er nesten like forløsende som å gråte. Å le godt får oss til å slappe av, og å le sammen med andre skaper tilhørighet og samhold. Latteren ufarliggjør og renser lufen, men kan også brukes negativt. Le godt, på den gode måten, og kjenn hvordan livet forlenges!

 

Enkelhet

Vi fyller ofte opp tiden vår, hjemmet vårt og livet generelt med mye unødvendig ræl. Å leve enklere, er nesten alltid å leve bedre. Det å rydde klesskapet eller boden har ofte en deilig, rensende effekt. Å gi slipp på mennesker og situasjoner du vet ikke er bra for deg er enda bedre. Si til deg selv at du MÅ ingenting, til syvende og sist er det alltid et valg, selv om det ofte er vanskelige valg. Å velge bort noe du ikke trenger lenger, gjør livet enklere.

 

Å ta vare på kroppen

Det er nok her jeg svikter mest. Jeg sliter meg ut, jeg spiser mat jeg ikke trenger, jeg sover ikke nok, jeg lar ikke kroppen få beveges seg på en sunn og god måte, jeg forgifter meg med alkohol, forurensing og skadelig mat. Hadde jeg behandlet en gjest i huset på denne måten ville det vært en skandale! Men så synes jeg liksom ikke det er så farlig med min egen kropp. Men det er det selvsagt. Det å lytte til, erkjenne og virkelig ta inn over seg hva kroppen faktisk trenger er vanskelig for noen av oss. Enda vanskeligere er det å forandre inngrodde mønstre. Men når det er som vanskeligst er også potensialet størst.

 

Bryt reglene

«Istedenfor å tenke utenfor boksen, kvitt deg heller med boksen.» (Deepak Chopra). Vi har tradisjoner. Vi har politisk korrekthet. Vi har folkeskikk og alminnelig høflighet. Vi har «sånn er det bare». Vi har redselen for å såre våre nærmeste. Vi har skrevne og uskrevne regler rundt oss på alle kanter. Noen ganger må vi faktisk bryte dem for å komme videre. Ikke hodeløst og hensynsløst, men med innsikt og mot. Å tørre å stå for det vi er, kan være veldig, veldig givende, selv om det har sin pris.

 

Gi slipp på det perfekte

Perfeksjonismen er en farlig og troløs venn å omgi seg med, spesielt når den påvirker oss på alle områder i livet. Perfekt på jobben, perfekt forelder, perfekt utseende, perfekt bankkonto, perfekt CV osv osv. «Det beste er det godes verste fiende» sa Voltaire, og det synes jeg var godt sagt. Jaget på perfeksjonisme kan føre til en ødeleggende følelse av utilstrekkelighet og til og med skam, som igjen setter seg fast i både kropp og sjel. Sett heller pris på din egen framgang, din egen utholdenhet, dine egen kompleksitet, din egen dybde eller hva det nå er. Og dessuten, du er allerede perfekt i Guds øyne, det er jammen noe å tenke på.

 

Inspirasjon

Når punktene ovenfor ikke er mulige for meg, søker jeg inspirasjon. Noen ganger finner jeg også trøst i inspirasjonen, eller glede, eller overraskelse. Jeg finner den i bøkene, i naturen, hos gode venner, hos forbilder og i noen tilfeller faktisk hos meg selv! Du vet selv best hva som inspirerer deg. Oppsøk inspirasjonen og la den gjøre sin magi.

 

Bevissthet

Mye av det vi gjør gjør vi uten å tenke noe særlig over hvorfor. Noen ganger er det lurt å tenke gjennom det vi gjør og stille spørsmål ved våre egne handlinger, meninger og mønstre. Gi litt oppmerksomhet til de store spørsmålene: Hvorfor gjør jeg dette? Hvem er jeg? Hvordan har jeg det egentlig? Hva vil jeg? Hva gjør meg glad? Lytt til svarene.

 

Kjærlighet

«Men størst blant dem er kjærligheten.» (1 Kor. 13:13) Kjærligheten og lysets kraft er den største av alle. Like viktig som å elske andre, er det å elske oss selv. Å akseptere oss selv og være glad i, og glad for, oss selv. Når vi gjør det blir det også lettere å ta imot og gi kjærlighet til andre. Og ingenting i livet er vel bedre enn det? Uansett hvordan du ellers har det.

 

 

Får du nok påfyll?

Får du nok påfyll?

Føler du deg som en halvvissen blomst, tappet for energi og hverdagsglede? Kjenner du på tyngden av «Jeg burde»? Eller fornektelsen i «Jeg skal bare…»?

Vi sliter oss ofte ut med å oppfylle alle krav, ikke bare utenfor oss selv, men også fra oss selv. Vi vil så gjerne være en god kjærest, en god mor/datter/venn/kollega. Være snill og ta vare på andre rundt oss. Midt i alt dette – hvem tar vare på deg? Kanskje har du én, eller mange, som viser deg omtanke og kjærlighet, da er du heldig! Men vi må også vise omtanke for oss selv, for kroppen vår, sjelen vår, hjertet vårt. Det er fort gjort å glemme…

Akkurat som blomstene trenger vi å vannes, det er åpenbart. Men kanskje har du i tillegg fått for lite sol? Eller for mye? Kanskje trenger du faktisk ikke å vannes i det hele tatt, men tvert i mot drukner i en pytt? Kanskje trenger du en forfriskende humle som kan strø litt pollen hos deg? Eller kanskje trenger du mest av alt litt mer motstandskraft mot «snegler» og «lus» i livet ditt som snylter på dine krefter uten å gi noe tilbake?

 

Still deg selv spørsmålet «Hva trenger jeg akkurat nå?». Ikke hør på alle «jeg burde» som sikkert dukker opp (- jeg burde trene, – jeg burde slanke meg, – jeg burde gjøre ferdig prosjektet på jobben). Gå litt dypere og tenk etter. «Hva trenger jeg egentlig i livet mitt akkurat nå?» Lytt til svaret. Ble du overrasket?

Jeg vet ikke akkurat hva du trenger, men jeg er sikker på at du vet det. Innerst inne.

God sommer!

 

Fellesnevner

Fellesnevner

 

Med sommerværet kommer også insektene – også innendørs. Jeg øver meg på å kommunisere med dem, og det går forbausende bra. Denne humla fikk beskjed om å sette seg rolig i hjørnet, så jeg kunne få åpnet vinduet og slippe henne ut. Det gjorde hun. Krabaten nedenfor derimot måtte bøte med livet, og fikk med seg en kollektiv beskjed til alle kjempeedderkopper om at de lever svært farlig på innsiden av disse veggene. Jeg er usikker på om alle fikk det med seg.

Jeg lever i den tro at vi har noe til felles med alt levende. Også insekter. Jeg liker for eksempel å være aktiv og fri, akkurat som humla. Jeg er systematisk, flink til å planlegge og kan være tålmodig som en edderkopp. Men da jeg gikk og samlet brunsnegler (173 i løpet av en time. Æsj.) tenkte jeg, – den teorien har sine begrensninger.

Men så trengte budskapet fra sneglen igjennom: «Jeg eter. Hele tiden.»
Den satt.

 

2016-05-12 09.50.57

 

 

(Innlegget er hentet fra bloggen Taletrengt)