Atsjoo!

Det nye året startet med en god, gammeldags forkjølelse. Kanskje tåler ikke immunsystemet så mye julevask. Kanskje kom den seilende i hus med julebesøket. Kanskje var den litt slitne desemberkroppen spesielt mottakelig. Men helt sikkert er det veldig irriterende å bli syk. Jeg har jo så mye å gjøre!

Godt utstyrt med Kleenex, ingefær-te og termometer, var det bare å (motstrebende) legge feberkroppen på sofaen og la kroppen gjøre sitt. Mellom hosteanfallene fikk jeg delegert et par oppgaver og utsatt noen andre. Det er jo ikke livet om å gjøre. Og av dyrkjøpt erfaring vet jeg hvor viktig det er å lytte til hva kroppen faktisk trenger, og nå skrek den «Pledd!», «Varme sokker!», «Vann!», «Arbeidsro!». I grunnen ganske basale ting.

Så ligger man der da, og lar tankene fare mellom nysing og frostrier. Jeg tenker litt over kroppens mysterium, livets gang og andre unyttige ting. I tillegg er det nyttår og kollektiv tid for nye drømmer og mål. Nei, jeg har ikke noe nyttårsforsett, jeg orker ikke flere MÅ MÅ MÅ ting i livet. Men jeg tenker gjennom hvordan jeg best kan få til de endringene jeg ønsker meg i kroppen, i hverdagen, i livet. Hva trenger jeg for å få det til? Kan jeg gjøre det alene? Trenger jeg hjelp? Hvorfor er det vanskelig å be om hjelp egentlig? Dette kan jeg jobbe med. Og hvorfor får jeg dårlig samvittighet av å prioritere meg selv? Hvorfor må jeg bli syk før jeg får det til? Og selv ikke da, helt uten dårlig samvittighet!

Dårlig samvittighet løser ingen problemer. Ikke feber og forkjølelse heller. Likevel, denne tiden på sofaen, mellom hostekuler og nyseanfall, gir meg litt tid og noen tanker som jeg ikke ellers ville hatt. Jeg bruker kroppens metode: Usunne basselusker må ut av kroppen. Feber betyr at kroppen går på høygir, et skippertak av mobilisering. Nys! Host og snørr! Der skal jeg si deg basseluskene kommer seilende ut i Kleenexen gitt! Så glad og takknemlig jeg er for at kroppen faktisk fungerer!

Innimellom gir jeg nysene litt ekstra bagasje, en liten koffert av usunne tanker og emosjoner. Bare småting, men de tar plass. En dårlig samvittighets-følelse fikk lykke på reisen midt i en hostekule. For en lettelse!

Jeg dytter pleddet litt tettere rundt, tar en liten sup av teen og nyter utsikten og januarsola fra sofakroken. Hei verden! Jeg kommer snart! Jeg skal bare la kroppen bli ferdig med denne forkjølelsen først, i ro og fred og ren nytelse. Helt uten dårlig samvittighet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.