”Uff, nå er det jul igjen!”

 

Det har allerede begynt. Julemarsipanen har vært i butikken lenge nå, og ukeblader og aviser fylles av juleditt og juledatt. Jeg synes det er for tidlig, og jeg må minne meg selv på at jeg ikke behøver å tenke på jula ennå, hvis jeg ikke vil. I mange år mistet jeg helt julestemningen, det ble rett og slett for mye julestyr. Jeg syntes det var stress fra ende til annen, og jeg gikk fra å være en juleentusiast til å bli en julehater.

Det dro seg til allerede tidlig i desember, med ekstra stress på jobb. Alle skal gjøre unna fire ukers jobb på to og en halv uke, samtidig som de løper rundt og stresshandler julegaver i lunsjpausen. Så kommer julebordene med tilhørende bekymringer: Hva skal jeg ha på meg? Kjolen fra i fjor er selvsagt for trang – et synlig bevis på min udugelige livsstil gjennom hele året. Må finne et passende antrekk som verken er for utfordrende eller for kjedelig. Det blir dyrt. Som vanlig. Spesielt når man tenker på at kjolen kanskje bare blir brukt denne ene gangen.

Minnet om fjorårets julebord da min nærmeste overordnede hang over meg med plumpt fyllerør og gjorde meg flau på hans vegne helt fram til sommerfesten, gir meg angst for å få feil person som bordkavaler i år igjen. Tanken på at jeg nok en gang sikkert kommer til å drikke litt for mye, bare for å holde ut å være tilstede med de andre som har drukket for mye. Påfølgende tømmermenn og ubehag. Det er ikke fristende, men å la være å gå er heller ikke et alternativ. Frykten for å gå glipp av de sosiale nettverkene som veves på slike tilstelninger, kveler alle tanker på å bli hjemme. Nei jeg får vel gå. Men huff.

På hjemmefronten er ikke stresset mindre. Etter som vi nærmer oss julaften med raske skritt, blir julegavene dyrere og dyrere. Ideen om å finne den rette tingen til hver enkelt fordufter parallelt med manglende tid, kreativitet og energi. Dessuten har jo alle alt, og det blir vanskeligere for hvert år å finne noe som ikke er ubrukelig, unyttig og dessuten bidrar til vårt stigende, klimaødeleggende overforbruk.

Og så maten da. Jeg handler alltid mat til en bataljon, selv om vi er en relativt liten familie. Dette hysteriske fokuset på mat, som bare trigger alle mine ulmende spiseforstyrrelsestendenser. Den groteske fråtsingen. Ja men vi MÅ jo ha syltaflesk, ja men vi MÅ jo ha smultringer, ja men vi MÅ jo ha gravlaks. Og marsipan. Og fiken. Og paranøtter. Som ingen spiser. For hvor er egentlig julenøtteknekkeren som vi brukte i fjor? Eller var det i forfjor jeg så den sist?

Og det skal vaskes. Og det skal pyntes. Kredittkortet er allerede rødglødende av julebordkjole, ribbekjøp og julegaveoverskridelser, men likevel kjøper jeg nisser og kuler og duker og servietter i lange baner. Furunålsduft og telys. Masse telys. Det er jo jul! Jeg er som ei vridd skurefille lenge før lille julaften. Og enda har jeg ikke pynta treet…

Hele desember forløp seg som en eneste stor julerød tvangstrøye, og jeg syntes det ble verre og verre for hvert år. Dessuten skammet jeg meg over at jeg ikke lenger gledet meg til jul. At jeg ikke hadde lyst til å ta vare på tradisjonene og kosen og alt som var ”julete”. Tenk å ikke glede seg over alle de snille mennesker som gir gaver til hverandre og ønsker god jul og godt nyttår og den fine mulighetene for å være sammen med familien.

Det nådde et punkt hvor jeg ble fysisk syk av julestress og annet stress, og det ballet på seg til jeg faktisk ble alvorlig syk. En ting var at jeg hadde jula langt opp i halsen, men nå ble selv pliktløpet umulig. Jeg var for syk. Det ble ikke bakt en eneste smultring og ikke en eneste juleserviett ble kjøpt inn. Og tenk du, så ble det jul likevel! Det begynte å sive inn at alt det julestress og jule-aversjon jeg hadde samlet oppgjennom åra, var blitt en ryggsekk som jeg frivillig drakset rundt på, og den ble tyngre og tyngre. Den viktigste bidragsyteren til nye lass av julemas, var meg selv. Nå som jeg var syk ble det tydelig at det ikke var de rundt meg som forventet serinakaker og juleduk. Det var jeg. De ville bare ha meg, selv i syk og elendig tilstand, og helt uten julestemning.

Det ble et vendepunkt, men store forandringer skjer ofte gradvis. Jeg har fortsatt en vei å gå før jeg bare kan kose meg med juleforberedelsene, men etter noen års trening har jeg kvittet meg med det mest intense stresset. Jeg dro til utlandet, det var deilig, men jeg ville jo innerst inne feire tradisjonell jul, så jeg måtte finne måter jeg kunne gjøre det på i letthet. Jeg gjorde noen åpenbare grep. Jeg droppet vinen på julebordet (noen timers pinlig edruelighet er tross alt bedre enn tre dagers tømmermenn). Vi diskuterte julegaveregler og –begrensninger i familien. Jeg vasket mindre grundig og pyntet mindre gjennomført. Jeg tenkte gjennom hvilket julenivå som passet for meg, hva jeg prioriterte høyest. Jeg aksepterte at jeg ikke kunne gjøre alt, og noe var godt nok. Jo jeg vil ha juletre, men vi trenger ikke julegardiner og flere nisser. Ikke trenger vi syv sorter heller, og kjøpte smultringer er også gode, selv om de ikke er like gode som mamma sine. Jeg må fortsatt passe på at ikke jula tar overhånd, men ryggsekken blir lettere for hvert år.

Et viktig element i prosessen var at jeg måtte tenke gjennom og finne ut hva julen faktisk betyr for meg. Hva fylte meg med glede og julestemning da jeg var barn? Hva er det jeg egentlig husker? Jo, det var blant annet roen og stillheten i romjulsdagene. Det var de voksne som hadde tid til å spille Monopol og Vri åtter. Det var julesangene og musikken og pappa som sang ’O helganatt’ i kirka. Det var puslespill med 1000 biter i seine nattetimer og mormors hjemmelagde marsipan med valnøttpynt. Joda, jeg fikk noen fine gaver, men selv på 60-tallet, da folk faktisk ga hverandre ting de hadde bruk for og ønsket seg, selv den gangen var ikke gavene det viktigste.

Jeg øver meg hvert år på å skille det viktige fra det uviktige. Det krever litt, men det lønner seg. Jeg øver meg også på å aldri ha dårlig samvittighet, verken for det jeg ikke gjør, eller det jeg gjør. Okey, så kjøpte jeg en helt unødvendig liten pyntenisse da. Men jeg gleder meg over den! Der den sitter i vinduskarmen og er forvirrende lik smånissene som pusler utenfor. Jeg velger bort gravlaksen som ingen spiser her i huset. Jeg graver heller fram julenøtteknekkeren og lar den ligge på fatet med kjøpesmultringer, uten så mye som en nøtt i sikte. Jeg kunne droppet den, men den er tradisjon. Jeg vasker ikke gølvet kanskje, men jeg tørker kjærlig støv av juleenglene laget av dorull, trekuler, keramikk og glass, og inviterer universets engler til å ta plass i dem. De stråler i all sin prakt. Jeg tenner noen telys, og tenker på pappa, besteforeldre og andre som var her en stund og dro videre. De brenner stille og varmt og er forbindelsen mellom jorden og himmelriket akkurat nå i dette øyeblikket. Jeg henger en gullgirlander over ikonet av Kristus, og er takknemlig for at han støtter meg i å finne julefreden i meg selv.

Vi velger hvilke juletradisjoner vi vil ta vare på. Jeg har mine, du har dine. Tenk hvilke tradisjoner du vil være med på gi videre, hvilken stemning du vil spre, hvilken energi du vil at førjulstida og jula skal inneholde. Dess mer vi kan gi slipp på de unødvendige tingene, enten det er tradisjoner, mat, dyre gaver eller høye forventninger til oss selv, jo bedre plass blir det til de tingene vi vel egentlig ønsker oss til jul alle sammen: fred og kjærlighet.

 

Jeg ønsker deg av hele mitt hjerte, en riktig god og fredfull førjulstid. Når den tid kommer.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.